Årsmøte i Sagene AP
Velkommen til årsmøte i Sagene AP og Sagene og Torshov Arbeidersamfunn
Forslag 1 Fra Sindre kvil
Urban energiproduksjon
Oslo er storforbruker av energi, men produserer i liten grad dette innenfor kommunens grenser.
Særlig solceller har Oslo et potensialet for å øke energiproduksjonen.
I dag er det ikke anledning til å legge solceller på boligblokker.
Det er viktig at Oslo tar ansvar for sitt forbruk og bidrar til lavt klimaavtrykk på sin import. Når det gjelder energi kan dette best gjøres gjennom å produsere mer fornybar energi.
Forslag:
Sagene Ap mener det må bli anledning til å installere solceller på boligblokker. I tillegg må Enova kunne støtte installasjon til solceller også på boligblokker ikke bare eneboliger.
Forslag 2 fra Jørgen Foss
Tilgjengelig demokrati
Sagene Arbeiderparti er en mangfoldig og inkluderende partiorganisasjon som skal være åpen for alle sosialdemokrater. Det er derfor viktig å sikre at alle har lik mulighet til å delta i partidemokratiet. Det samme gjelder i alle deler av partiet. Arbeiderpartiet må sikre at alle arrangementer skjer på tilgjengelige steder som ikke ekskluderer medlemmer fra å delta.
Sagene AP vil:
- Alle arrangementer og sosiale aktiviteter i laget skal skje på tilgjengelige møteplasser.
- Oslo Arbeiderparti må sikre at årsmøtet og representantskapet gjennomføres og skjer på en universell utformet arena.
Forslag 3 - fra Vidar Fossum
Erkjenn folkemordet på armenerne!
Det armenske folkemordet er en betegnelse som brukes om den tvungne massedeportasjonen og massedrap på armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret 1915-1920, der et ukjent antall armenere mistet livet. Over 20 land betegner hendelsen offisielt som folkemord, selv om folkemord-betegnelsen er omstridt av både politiske og akademiske årsaker. Store deler av den vestlige verden hevder dette var folkemord, bl.a. Frankrike, Tyskland, Canada, Belgia, Italia, Nederland, Hellas, Østerrike, Litauen, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Kypros og Vatikanet, men ikke Norge.
Den armenske befolkningen i Det osmanske riket før massakrene anslås til mellom to og to og en halv millioner. Armenerne var sentrale i samfunnets politiske, kulturelle og økonomiske liv. Vurderingene av antallet drepte armenere varierer hovedsakelig mellom en halv og en og en halv million mennesker. Disse mistet livet som følge av militært organiserte massakrer, deportasjoner, sult og etnisk vold mellom armenere og andre grupper. Situasjonen i området var på denne tiden kaotiske og voldelige.
Massedrapene fant sted i overgangen fra Det Osmanske riket til det som i dag er Tyrkia, i perioden mellom 1915-1920. Startdatoen settes ofte til den 24. april 1915, da det osmanske lederskapet arresterte og deporterte rundt 250 fremstående armenske intellektuelle og ledere. Disse omkom i løpet av deportasjonen. Vernepliktige mannlige armenere ble deretter innrullert i arbeidskompanier hvor et stort antall døde på grunn av de brutale forholdene. Deretter ble det gitt ordre om å deportere kvinner, barn og eldre til øde områder i Mesopotamia og Syria. De enorme folkemengdene skulle transporteres til fots, og et betydelig antall døde på veien dit. Det er hevet over enhver tvil at flere hundre tusen armenere ble massakrert eller døde av sult, sykdom og utmattelse på marsjen.
Etniske og religiøse minoriteter ble av ungtyrkernes lederskap i stigende grad ansett som trusler mot statens økonomi og sikkerhet, og mot nasjonens samhold.
Den tyrkiske historikeren Taner Akçam mener at det sentrale lederskapet blant ungtyrkerne, «Komiteen for enhet og fremskritt», både visste om og planla massedrapene på armenerne. Dette skjedde parallelt med at statsbyråkratiet søkte å gjennomføre en deportasjon og tvangsforflytning til Mesopotamia og Syria. Akçam mener altså at det ble ført en tospors politikk. Han mener å dokumentere dette med osmanske kilder, i boken The Young Turks' crime against humanity: The Armenian genocide and ethnic cleansing in the Ottoman Empire. Akçam mener ikke det var rasisme eller religiøs fanatisme som drev ledelsen til massedrap, men frykt for oppsplitting eller i verste fall okkupasjon av landet. De fryktet også at dette kunne innebære massakrer mot den muslimske befolkningen, slik det hadde skjedd i stor skala på Balkan og i Kaukasus-området.
Tyrkia erkjenner ikke hendelsen som folkemord, og tyrkiske borgere som offentlig hevder det motsatte kan risikere å bli straffeforfulgt med hjemmel i artikkel 301 i tyrkisk lov. Da den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i 2005 uttalte at én million armenere ble drept under det ottomanske styret, ble han likeledes stilt for retten, anklaget for å ha "fornærmet Tyrkia". Pamuk ble imidlertid løslatt etter internasjonalt press. Historikeren Taner Akçam ble i 2007 etterforsket for å ha overtrådt samme paragraf, men det ble ikke reist tiltale.
Offisielt hevder Tyrkia at rundt 300 000 armenere mistet livet på grunn av sult, utmattelse, og kamp med tyrkiske og kurdiske grupper, og at minst like mange mistet livet på den andre siden.
Norge og de fleste andre land bruker ikke offisielt betegnelsen folkemord om disse hendelsene. Landene som offisielt betegner hendelsen som folkemord er Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Frankrike, Tyskland, Hellas, Kypros, Østerrike, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Uruguay, Vatikanet og Venezuela. Motsatt støtter Pakistan og Azerbajdsjan, som heller ikke erkjenner Armenia som en suveren stat, Tyrkias syn.
I et vedtak på Mellomkirkelig råds møte 10.-11. september 2015 kan en bl.a. lese: «Norske myndigheters påstand om at de av formal-juridiske årsaker ikke kan bruke folkemord om noe som skjedde før 1948 (med unntak av holocaust), faller på sin egen urimelighet. Begrepet ble til for å beskrive nettopp den type grusomheter armenere, jøder, romfolk og andre ble utsatt for. Myndighetene hevder videre at det må overlates til historikerne å beskrive fortiden. Det har de gjort og konkludert med at folkemord er mest dekkende. Det synes som om økonomiske og politiske interesser får forrang fremfor moralsk mot. Norge forspiller nå en sjanse til å følge i Nansens forspor og hedre ofrene i Armenia ved å erkjenne hva de faktisk gjennomgikk for hundre år siden.» Mellomkirkelig råd konkluderte med å oppfordre norske myndigheter til å anerkjenne det som skjedde med armenerne, som et folkemord.
Folkemordet på armenerne, Holocaust og folkemordet i Rwanda er ofte fremstilt som de tre arketypiske og uomtvistelige folkemordene i vår tid, men likevel vil ikke Norge formelt erkjent armenernes skjebne i den tiden som folkemord.
Begrunnelsen er at hendelsen fant sted før FN-konvensjonen om folkemord ble vedtatt i 1948. Denne beslutningen har vært skarpt kritisert av folkerettseksperter, blant andre mennekerettsjuristen Hanne Sophie Greve som tidligere var dommer i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun sier til VG at all dokumentasjon om massedrapene på armenerne viser at det møter kravene til å kalles «folkemord».
Sagene Arbeiderparti foreslår:
Norge erkjenner folkemordet på armenerne og vil arbeide aktivt for en slik internasjonal erkjennelse. I henhold til Helsingfors-komiteen vil dette også bidra til å bedre demokratiutviklingen i både Tyrkia og Armenia, der menneskerettigheter har en svært dårlig posisjon.
Forslag 4 - Widar Fossum
Front demokratiet!
Sentralt i demokratiet er hemmelige og frie valg samt at alle borgere er likeverdige – uansett kjønn, uansett tro eller ikke tro, uansett etnisitet og hudfarge og uansett demografiske forhold.
Når en organisasjon som Human Rights Service får økonomisk støtte over statsbudsjettet, må Arbeiderpartiet ta avstand fra dette, og slå fast at for å motta offentlig støtte kreves det at vedkommende person eller organisasjon må uforbeholdent slutte seg fullt og helt til demokratikravet. Arbeiderpartiet motarbeider enhver form for økonomisk eller annen støtte til rasisme og rasistiske organisasjoner.
Sagene Arbeiderparti foreslår:
Arbeiderpartiet fronter demokratiet ved å stille krav om uforbeholdent tilslutting til demokratikravet for å motta offentlig støtte. Det aksepteres ikke noen form for økonomisk eller annen støtte til rasisme.
Forslag 5 - Jørgen Foss
Kutt moms på frivillighet nå!
I Norge bidrar den frivillige innsatsen med verdiskaping målt til 75 milliarder i året, samtidig betaler frivilligheten 500 millioner i avgift på dugnad og frivillighet hvert år. I mai vedtok stortinget at de ville fortsette med moms på innkjøp til frivillighet og dugnad. Dette gjør at dugnadsarbeid får dårligere betingelser enn privat næringsliv.
Det koster penger å kjøpe snøscootere til hjelpekorpset, tuba til musikkorpset og kniver til speiderkorpset. Mens et privat selskap får fullt fradrag for momsen, gjelder dette bare 75 prosent av dugnadsmomsen. Dette er en absurd situasjon som vi må få endret på nå.
Gjennom momskompensasjonen betaler staten tilbake noe av frivillighetens utgifter, men frivilligheten betaler likevel 500 millioner til staten, som heller kunne gått til instrumenter og frivilligsentraler.
Frivillige organisasjoner vil gjøre mer, og ikke minst gjøre det billigst mulig for dem som deltar. Men avgift til staten gir dyrere aktiviteter, for momsen må jo betales. Dyrere aktiviteter gjør det vanskeligere for dem som ikke har mye penger å delta. Selv om vi på et samfunnsnivå vet at deltakelse i frivilligheten er spesielt viktig for dem som vokser opp i familier med dårlig råd eller lav tilknytning til samfunnet, velger altså dagens regjering å videreføre avgiften på frivillighet.
Sagene Arbeiderparti krever at staten kutter moms på frivillighet nå!
Forslag 6 fra Jens Knappstad - etter fristen
Grønt arbeidsliv
Jorda skal etterlates i en tilstand som gjør at barna våre også kan leve gode liv. I det kommende tiåret skal Norge kutte utslipp i en skala vi aldri før har gjort. Norge skal innen 2030 redusere 50 % av utslippene, sammenliknet med 1990. Det kommer til å kreve mye av oss.
80 % av verdens utslipp knytter seg til produksjon av varer og tjenester. Arbeidslivet og arbeidsplassene må derfor endres i et hurtig tempo. Arbeiderbevegelsen har historisk drevet frem en utvikling som har endret samfunnet til det bedre – vi har løftet det store flertallet ut av fattigdom, sørget for et utdanningssystem som er tilgjengelig for de mange og vi har utviklet et av verdens beste velferdssamfunn. Arbeiderbevegelsen har alltid vært for endring og omstilling.
Framover skal vi fortsatt styre utviklingen. Alle virkemidler må tas i bruk for å nå målet om utslippsreduksjon. Det er helt avgjørende at dette skjer uten at vi mister arbeidsplasser og at vi bevarer et godt og trygt samfunn uten store økonomiske ulikheter.
- Energiforsyningen må omstilles. Norge må levere fornybar energi til Europa samtidig som vi faser ut fossilenergi i Norge. Politisk må vi skape grobunn for at Norge blir en grønn energinasjon. Staten ledet an da vi satset stort på oljeutvinning på 60-tallet. Nå har vi mulighet til å satse på havvind. Ved å bruke oljefondet på å utvikle havvind kan vi drive ned kostnadene slik at markedet for fornybar energi bygges ut raskt. Det gir utslippsreduksjoner både hjemme og ute. Samtidig bygger vi en fremtidsrettet næring, som bygger på kompetansen i petroleumsnæringen. - Vi må sørge for at varer og tjenester produseres med etlavt karbonavtrykk og vi må utvikle en politikk som bygger opp under det. Blant annet må det legges til rette for enda større grad av resirkulering og gjenbruk både lokalt og nasjonalt. Gjenbruksmarkedet kan skape nye arbeidsplasser og nye forretningsmodeller. Her må staten være tilrettelegger, og skattesystemet må vris slik at gjenbruk og reparasjon lønner seg foran å tappe ut stadig nye råvarer. - Når de ulike bransjene blir spurt om hva de ønsker seg, svarer de at de ønsker å bli stilt krav til, og de ønsker at det innføres forbud, slik at hele bransjen stilles overfor de samme kravene. Samtlige bransjer svarer at de ønsker seg finansiell støtte til omstilling. Nye lover uten effektiv kontroll har ingen funksjon, og kan virke konkurransevridende. Nye miljøkrav til næringslivet må følges opp med offentlige tilsyn.- Finansnæringen er en pådriver for omstilling i andre næringer. Grønne fond er blitt mer vanlige, men må utvikles videre. Vi må unngå at kapitalen kanaliseres til industrier og næringer som ikke leverer på bærekraft og miljø. Det må investeres mer i fornybar energi, særlig i markeder hvor man i dag bygger ut kullkraft fordi finansieringen av fornybar energi er mer krevende. Oljefondet må enda mer aktivt investere i slike prosjekter i utviklingsland, Norge må jobbe enda mer aktivt med bistandspolitikken, og enda flere penger må brukes på utviklingsprosjekter i andre land.- Oslomodellen har vært en suksess ved å sørge for at leverandører av tjenester til Oslo kommune må dokumentere at de opererer med seriøse arbeidsvilkår. Oslo Arbeiderparti vil videreutvikle modellen til også å inkludere miljøkrav. Alle store byer, kommuner og fylkermå ta i bruk en liknende modell. Interkommunale tjenester?
Omstillingen som kommer må være rettferdig og den norske modellen er nøkkelen for å få dette til. Fagbevegelsen skalkreve grønne arbeidsplasser og fremme grønne tariffavtalekrav. Arbeiderpartiet skal støtte opp om trepartssamarbeidet ved å tilrettelegge for en aktiv og grønn arbeidslivspolitikk og bidra med nødvendig lovgiving og statlig finansiering når dette kreves. En grønn omstilling må inkludere alle og belastningen må fordeles rettferdig. Uten dette risikerer vi at protestaksjoner stopper nødvendige politiske grep.